NATO dytter Europa inn i et kjernefysisk våpenkappløp

AddThis

av Julio Godoy
IDN-InDepth NewsAnalysis

BERLIN (IDN) – Mellom 2009 og midten av 2010, argumenterte tyske myndigheter, representert av utenriksminister Guido Westerwelle, for å demontere B61 atombomber på tysk jord. Det faktiske antallet av slike masseødeleggelsesvåpen er en militærhemmelighet, men ca. 20 av disse er rapportert å være i Tyskland. Den tyske kampanjen for nedrustning av kjernefysiske våpen er også relevant for Belgia, Italia, og Nederland – og Tyrkia – hvor North Atlantic Treaty Organization (NATO) er sagt å ha posisjonert mellom 150 og 200 atomvåpen.

Som forgjengeren Frank Walter Steinmeier, gjorde Westerwelle argumentene til aktivisten sine egne, og påpekte at slik lagring av våpen på mange måter er utdatert, fordi det ble antatt brukt sammen med andre våpentyper som også er utgått på dato, og målgruppen – Sovjetblokken – eksisterer ikke lenger.

Den tyske kampanjen, da veldig diskret, var en tidsriktig reaksjon til den historiske talen Barack Obama holdt i den tsjekkiske hovedstaden i Praha, April 2009, hvor han kalte atomvåpen spredt rundt i verden “den farligste arven fra den kalde krigen”.

Etterhvert ble den tyske kampanjen for nedrustning av atomvåpen nokså lik Obamas tale i Praha; ikke noe mer en luftige ord. Allerede i 2010 hadde NATO godkjent en såkalt modernisering av sitt atomvåpenarsenal i Europa, som skal fullføres i 2020. Moderniseringen ble bekreftet i Mai 2012 i Chicago, under den såkalte “deterrence and defense posture review” (DDPR).

Ved å gjør dette, innrømmer endelig NATO at kritikken av standarden på det nåværende arsenalet av kjernefysiske våpen er berettiget – og består av såkalte dumme våpen, for de er sluppet fra krigsfly over målsoner, og guidet av en radar, som i henhold til høringer i det amerikanske senatet, ble konstruert på 1960-tallet og tiltenkt en «levetid på fem år».

De gamle B61 atombombene manifesterer flere farer: I 2005, under en gjennomgang av the US Air Force oppdaget man at prosedyrer brukt under vedlikehold av atomvåpen innebar en fare for at et lynnedslag kunne detonere en atombombe. I 2008 konkluderte også US Air Force med at «de fleste» våpenlagrene i Europe ikke tilfredsstilte amerikanske sikkerhetsstandarder, og ville kreve «vesentlige ressurser» for å bringe disse opp til slike standarder.

Moderniseringen av disse arkaiske arsenalene forventes å utføres i to faser. Først vil B61 bomber utplassert i Europa returneres til USA rundt 2016, og konverteres til presisjonsguidede atomvåpen (det såkalte «B61 – Life Extension Program» eller B61 LEP), og deretter bringes tilbake til Europa som B61-12, med forbedrede militære kapasiteter rundt 2019/2020. I tillegg, vil en ny stealth fighter – F-35 Joint Strike Fighter – bygges for å utplasseres i Europe tidlig 2020.

Problemet er at denne moderniseringen motsier NATOS vurdering av det nåværende arsenalet og undergraver andre erklærte mål for den militære alliansen.

Først i sitt DDPR i Mai 2012, bekreftet NATO at “Alliansens kjernefysiske styrkestruktur oppfyller i dag kriteriene for en effektiv avskrekking og forsvarsstruktur.» Som mange kritikere av NATOs påpeker; dersom dette våpenarsenalet er så effektivt, hvorfor er det da nødvendig å forbedre evnen til arsenalet? Dette er enda mer absurda, da B61-LE er «utrolig dyre, nå mer en 10 milliarder amerikanske dollar», som Hans M. Kristensen, direktøren av Informasjonsprosjektet for atomvåpen sammen med “Federation of American Scientists”, sa 7. November, 2012 under en høring i Nedrustning- og utenrikskomiteen i det tyske parlamentet i Berlin.

Denne høyre kostnaden, la Kristensen til, «er delvis sagt å være nødvendig for å oppgradere trygghet- og sikkerhetsfunksjoner på bomben. Det er et mysterium hvorfor det er nødvendig, gitt at (atom) våpnene i Europa sies å være trygge og sikre».

Men motsetningene går utover selve vurderingen og den tekniske utdateringen av våpenarsenalet. En modernisering vil også være en utfordring for Russland. For, dersom NATOs beskrivelse er å bli trodd, skal våpnene kunne fjernstyres med laser, øke presisjonen, og nærmest kunne treffe mål med en feilmargin på mindre en 30 meter.

Eller, som Kristensen sier, “tillegget av det guidede hale-systemet vil øke nøyaktigheten til B61-12 sammenlignet med nåværende versjoner, og resultere i en større drapsevne enn de versjonene av B61 våpen stasjonert i Europa i dag. “Det er verdt å merke seg at den amerikanske kongressen avviste et lignende forslag til guidede hale-system i 1992, da bekymringen var at man ville se atomvåpen som mer brukbare.

Slik presisjon kan forvandle B61 atombomber til nokså fleksible våpen, og kan brukes som både taktiske og strategiske våpen, og ikke slike som i dagens arkaiske forhold. «Slik en endring kan gjenopplive den verste frykten lederskapet i (post-) Sovjet hadde under Pershing-II debatten” sent i 1970-årene, tidlig 1980-årene, advarer den tyske eksperten på atomvåpen, Otfried Nassauer, direktøren for Berlins informasjonssenter for transatlantisk sikkerhet (BITS), og medforfatter i en nylig studie om B61-LEP.

På denne måten kan Europa være på vei mot en gjentakelse av den dårlig anerkjente «NATOs dobbeltspor-beslutning» i desember 1979. I denne beslutningen, annonserte NATO utplassering av 572 mobile, mellomdistanse raketter av typen Pershing II og BGM-109 Tomahawk Gryphon Ground-Utskutte krysserraketter, for å motvirke Sovjetunionens utplassering av SS-20 mobile raketter i Øst-Europa. Resultatet var det mest fryktede atomvåpenkappløpet i hjertet av Europa, å gjenoppbygge «Mutual Assured Destruction» (MAD), som truet med å utrydde hele kontinentet. [IDN-InDepthNews – 20. November, 2012]

 

 

Search